Særfradrag - sykdom eller svakhet |
Særfradrag - sykdom eller svakhet
Alle rettskilder
Særfradrag - sykdom eller svakhet
STIKKORD: Sykdomskostnader; Særfradrag
- Sktl. § 6-83 og § 6-85 .
- FSFIN § 6-83 .
- Helsedirektoratets forskrift av 14. april 1988 nr. 295 om vilkår for særfradrag på grunn av store sykdomsutgifter ved behandling mv. i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen (sktl. av 1911).
- Forskrift av 5. februar 1988 nr. 121 om ligningsbehandling i saker etter skatteloven § 6-82 og § 6-83 særfradrag pga. store sykdomskostnader (lignl.).
- Forskrift av 5. mars 1984 nr. 1255 om plikt til å gi ytterligere opplysninger og legitimasjoner for bestemte poster i vedlegg i selvangivelsen (lignl.).
1 Hovedregel
1.1 Generelt
1.1.1 Generelle vilkår
Skattytere som har usedvanlig store kostnader på grunn av varig sykdom eller varig svakhet hos dem selv eller noen de forsørger, skal som hovedregel ha særfradrag. Om unntak for kostnader til:
- behandling, pleie og opphold utenfor offentlig norsk helse og sosialvesen, se pkt. 2.1 "Kostnader til behandling, pleie eller opphold"
- opphold på alders- og sykehjem, se pkt. 2.2 "Kostnader til opphold i alders- eller sykehjem" og
- helsereiser, se nedenfor under pkt. 2.3 "Kostnader til helsereiser" .
For at særfradrag skal kunne gis, forutsettes det årsakssammenheng mellom sykdommen og kostnadene. I dette ligger at det må dreie seg om en kostnad som ikke hadde påløpt, eventuelt ikke hadde vært så stor, dersom sykdommen/svakheten ikke var til stede. Om størrelsen av særfradraget, se nedenfor.
Særfradrag kan ikke kreves i tillegg til 15 pst. standardfradrag for utenlandske arbeidstakere, se emne "Utland - standardfradrag - 15 pst. fradrag" .
1.1.2 Minimumsbeløp
Det er et vilkår for å få særfradrag at sykdomskostnadene har vært usedvanlig store. Grensen er satt til kr 6 120 i inntektsåret (2/3 av seks hele månedsfradrag).
Det kan ikke gis særfradrag i år hvor samlede kostnader har vært lavere enn grensen. Dette gjelder selv om skattyteren for eksempel bare har vært syk en del av året, vedkommende dør i løpet av året, eller om vedkommende har slike lavere kostnader i flere år etter hverandre. Minmumsgrensen gjelder således også i året hvor sykdommen og kostnadene begynner å påløpe, eventuelt opphører.
Det er summen av sykdomskostnader vedrørende skattyteren selv, ektefelle og noen han forsørger som minst må utgjøre grensebeløpet ovenfor. Krever ektefeller hvert sitt standard særfradrag, må hver av dem ha kostnader som overstiger minstegrensen.
1.1.3 Særfradragets størrelse (Side 1026)
Når skattyteren har krav på særfradrag, skal standard særfradrag settes til kr 9 180 (seks hele månedsfradrag).
Godkjennes sykdomskostnader som er større enn dette standardiserte fradraget, fastsettes særfradraget lik kostnadene. Det er ingen begrensning oppad for særfradragets størrelse, bare nedover.
Særfradraget skal ikke reduseres selv om skattyteren bare er syk en del av året eller at vedkommende dør i løpet av året. (Forutsetningen for å få særfradraget er likevel at sykdomskostnadene overstiger minimumsbeløpet vedkommende år, se ovenfor.)
1.1.4 Tidfesting av fradraget
Særfradrag gis i de år det er påløpt tilstrekkelige godkjente sykdomskostnader. Det er ikke noe krav om at kostnadene er betalt i løpet av året, så lenge skattyteren er forpliktet til å betale dem.
Om fordeling av særfradrag over flere år, se nedenfor under pkt. 1.6.2 "Spesielt om anskaffelser som har bruksverdi utover inntektsåret" .
1.2 Forsørgelse
Om når det anses å foreligge forsørgelse, se emne "Klassefastsettelse" under pkt. 5.3.2 "Når foreligger forsørgelse" .
1.3 Varig sykdom eller annen varig svakhet
1.3.1 Generelt
Varig sykdom er en medisinsk betegnelse som omfatter alt som vårt helsevesen skal ta seg av. Skattyter må, dersom han krever særfradrag for store sykdomskostnader, kunne fremlegge legeattest som konkluderer med varig sykdom.
Varig svakhet er imidlertid et juridisk begrep som omfatter både fysiske og psykiske tilstander. Ved avgjørelsen av om varig svakhet foreligger, må det foretas en konkret vurdering hvor en bl.a. legger vekt på hvort stort avvik det foreligger fra det "normale". Varig svakhet vil f.eks. foreligge ved dysleksi, høygradig synshemming og høygradig hørselshemming.
Det er normalt en forutsetning at sykdommen og/eller svakheten varig hemmer skattyteren direkte i den daglige livsutfoldelse, se FIN i Utv. 1998/459 eller at det trengs løpende varig behandling for å holde tilstanden i sjakk. Høy alder i seg selv gir ikke grunnlag for særfradrag etter disse reglene.
1.3.2 Varighet
Sykdom eller annen svakhet vil normalt kunne anses som varig dersom tilstanden har vart i minst to år eller må antas å vare i minst to år.
Dette gjelder selv om skattyter ble frisk eller ville blitt frisk tidligere dersom han hadde fått behandling, eller om han dør før to år er gått.
For å oppfylle varighetskravet er det ikke tilstrekkelig at skattyter har en latent svakhet, dersom denne ikke gir seg utslag i konkrete plager. Har f.eks. skattyter en latent svakhet i ryggen, men er symptomfri i lengre perioder om gangen, må utgangspunktet være at kravet til varighet ikke anses oppfylt. Dette til tross for at problemene kommer tilbake med jevne mellomrom. Imidlertid må det tas med i totalvurderingen hvor alvorlige de akutte problemene er og hvor lang tid det går mellom hver gang det oppstår akutte problemer.
1.3.3 Legeattest
Skattyter har plikt til hvert år å legge legeattest ved selvangivelsen når han krever fradrag for sykdomskostnader, jf. § 3 i forskrift av 5. mars 1984 nr. 1255 om plikt til å gi ytterligere opplysninger og legitimasjon for bestemte poster i vedlegg til selvangivelsen (lignl.).
1.4 Sannsynliggjøring/dokumentasjon av kostnadene (Side 1027)
Det er ikke gitt særskilte regler om krav for sannsynliggjøring av kostnadene i forhold til reglene om særfradrag. Men også her må de alminnelige prinsipper om dokumentasjon/sannsynliggjøring som gjelder generelt under ligningsbehandlingen legges til grunn. Se f.eks. LRD av 9. september 1998 (Gulating) i Utv. 1998/1299 .
Kravet til dokumentasjon bør ikke settes så strengt at skattytere nektes fradrag for vesentlige merutgifter som skattyter overveiende sannsynlig har hatt selv om disse ikke formelt kan dokumenteres. Kravet til slik sannsynliggjøring må vurderes blant annet ut fra hva kostnaden gjelder, størrelsen av kostnadene, hvor lett kostnadene lar seg dokumentere, hvilken forutsetning skattyter har hatt for å ta vare på dokumentasjon og hvilke oppfordringer skattyter har hatt til dette. Se URD av 27. juni 2000 (Bergen byrett) i Utv. 2000/1226 .
1.5 Kostnadenes art
1.5.1 Generelt
Ved vurdering av særfradrag skal det, bortsett fra de unntak og begrensninger som er nevnt nedenfor, tas hensyn til alle kostnader som direkte eller indirekte er påført skattyteren på grunn av sykdommen eller svakheten.
Fradragsretten er avgrenset mot kostnader som også andre skattytere normalt pådrar seg, uten å ha tilsvarende sykdom eller svakhet. Kostnader av en art som det må antas at skattyter ville ha hatt også om han hadde vært frisk, gir derfor bare grunnlag for særfradrag i den utstrekning sykdommen mv. fører til at kostnaden blir større enn den ellers ville ha vært. Det tas således bare hensyn til merkostnader som skyldes sykdommen mv.
1.5.2 Eksempel på kostnader som gir rett til fradrag
Sykdomskostnader omfatter blant annet kostnader til egenandeler i den offentlige helsetjenesten (hos leger som har avtale med det offentlige), kostnader til medisin og kostnader til egnede medisinske hjelpemidler. Videre omfatter sykdomskostnader andre typer merkostnader på grunn av sykdommen, f.eks. eventuelle merkostnader ved å holde en bestemt diett, kostnader til reise til offentlig norsk sykehus for behandling, besøksreise til hjemmet fra sykehuset og ektefelles/samboers reise for å besøke den syke.
Fradragssatsen ved bruk av bil settes lik kilometersatsen for avstandsfradrag som benyttes ved arbeidsreiser.
Som sykdomskostnader anses også kostnader til nødvendig hjelp i hjemmet med tilsyn og omsorg av den syke når hjelpen ikke omfatter helsefaglige oppgaver utført av privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helsevesen.
Kjøp og drift av telefonalarmsystem, kan være sykdomskostnad mv. for personer som bor hjemme. Fradrag gis også til personer over 70 år forutsatt at kostnadene til alarmsystem skyldes sykdom og/eller svakhet.
Kostnader til å skifte ut gulvtepper, sengetøy mv. på grunn av allergiske reaksjoner kan etter omstendighetene helt eller delvis være en merkostnad på grunn av sykdommen. Det samme gjelder merkostnader ved særlig høyt forbruk av klær, f.eks. på grunn av særlig stor slitasje, når dette er en følge av sykdommen.
Om ekstrakostnader i forbindelse med feriereiser, f.eks. prisdifferanse mellom hotellrom med og uten handikaptoalett eller sykelugar/handikaplugar mot vanlig lugar, se URD av 27. juni 2000 (Bergen byrett) i Utv. 2000/1226 .
1.5.3 Eksempel på kostnader som ikke gir rett til fradrag
Det tas ikke hensyn til kostnader som skattyteren med annen hjemmel har krav på fradrag for i inntekten, f.eks. kostnader som det gis fradrag for gjennom foreldrefradraget. Slike kostnader, for eksempel til barnepass, som overstiger grensen for det som kan gis som foreldrefradrag, må regnes med i særfradraget såfremt vilkårene for øvrig er til stede. Det skal ikke tas hensyn til yrkeskostnader som skattyter får fradrag for direkte eller gjennom minstefradraget.
Kostnader til reparasjon og vedlikehold av bygning som kommer direkte til fradrag eller hvor kostnadene inngår i prosentligningen, regnes således heller ikke som sykdomskostnad.
Ved ekstra utlegg ved nybygg eller ved påkostning på bygning, f.eks. ved bygging/ombygging av bolig, må det først vurderes om skattyters kostnader er pådratt som en direkte følge av sykdommen mv. Dette kan f.eks. være kostnader til trappeheis, fjerning av dørterskler, spesialinnredninger for kjøkken og bad, merkostnader til bredere dører og handikaptoalett/bad. Det må videre vurderes om de kostnader som er pådratt som følge av sykdommen mv. er oppofret, eller om skattyter må antas å kunne få pengene tilbake som økt salgssum ved et senere salg. Skattyters utlegg kan bare anses som sykdomskostnad i den utstrekning det ikke kan antas at påkostningen fører til verdiøkning på eiendommen. For eksempel vil kostnader forbundet med installasjon av ventilasjonsanlegg i bolig ikke anses som en sykdomskostnad, dersom boligens markedsverdi øker tilsvarende. Gir anlegget også andre effekter, som f.eks. varmegjenvinning, bør det tas hensyn til dette ved fastsettelsen av eventuelt fradragsberettiget beløp. Utlegg som vanligvis ikke fører til verdistigning tilsvarende kostnadene kan f.eks. være kostnader ved innstallasjon av trappeheis.
Kostnader til å opprettholde den sykelige tilstand, vil ikke være en sykdomskostnad. Således skal det f.eks. ikke tas hensyn til kjøp av låsesystemer for personer med forfølgelsesvanvidd eller til økte matkostnader i forbindelse med bulimi.
Kostnader til å avverge en mulig fremtidig sykdom, f.eks. kostnader til kosttilskudd og trening, gir ikke rett til særfradrag.
Årsavgift til privat medisinsk senter skal normalt ikke regnes som sykdomskostnad, jf. FIN i Utv. 1986/314 . Det samme gjelder årsavgift til luftambulanse.
Tapt arbeidsfortjeneste er ikke en kostnad.
1.6 Fastsettelse av kostnadenes størrelse (Side 1028)
1.6.1 Generelt
Det er i utgangspunktet de faktiske kostnader på grunn av sykdommen mv. som skal anses som sykdomkostnader. Er kostnadene av en type som skattyteren ville pådratt seg uavhengig av sykdommen, er det bare merkostnader som skyldes sykdommen som er sykdomskostnader.
Normalt vil bilkostnader være kostnader som skattyteren ville pådratt seg uavhengig av sykdommen. I utgangspunktet vil således bilkostnader ikke være en sykdomskostnad.
Godkjennes bruk av bil til ekstrakjøring som sykdomskostnad, f.eks. ved kjøring i forbindelse med behandling på sykehus, nyttes fradragssatsen for reise mellom hjem og fast arbeidssted (kr 1,40), såfremt høyere faktiske kostnader ikke kan dokumenteres.
Er skattyteren avhengig av å bruke bil pga. sykdommen og har ervervet en bil som er spesialutstyrt på grunn av skattyterens situasjon, skal sykdomskostnadene fastsettes med utgangspunkt i de faktiske kostnader vedrørende bilen (og ikke etter sats). Sykdomskostnadene vil være merkostnadene til spesialinnredningen og den del av de øvrige totale kostnadene som kan sies å være merkostnader på grunn av sykdommen mv. Merkostnadene vil være kostnader som overstiger de bilkostnadene en må anta skattyteren ville hatt om han ikke var syk. Om fordeling over flere år, se nedenfor.
Om tilfelle hvor kostnadene er dekket av det offentlige, se nedenfor under pkt. 1.6.4 "Dekning av kostnadene, offentlige tilskudd" .
1.6.2 Spesielt om anskaffelser som har bruksverdi utover inntektsåret
Ved vurdering av det enkelte års kostnad til større anskaffelse/påkostning med bruksverdi utover inntektsåret, f.eks. kjøp av datamaskin, spesialinnredning i bil og godkjente ombyggingskostnader i bolig, blir det spørsmål om skattyteren kan kreve hele kostprisen til fradrag i ervervsåret, eller om kostprisen skal fordeles over flere år.
Kostnader til anskaffelser som ikke kan påregnes å ha noen markedsverdi ved omsetning, inngår som en del av sykdomskostnadene i ervervsåret, jf. URD av 3. mars 1998 (Sunnhordaland herredsrett) i Utv. 1998/789 . Skattyteren kan i stedet velge å fordele kostnadene over et passende antall år i forhold til forventet brukstid. Dette vil f.eks. gjelde montering av trappeheis i en enebolig.
Kostnader til anskaffelser som kan påregnes å ha markedsverdi, anses ikke som en kostnad i ervervsåret. Hvis det som er anskaffet er løsøre som verdiforringes, må inngangsverdien fordeles som sykdomskostnad over et passende antall år hvor en tar hensyn til brukstid og hvor fort objektet blir verdiforringet.
I utgangspunktet vil for eksempel utskifting av tepper til tregulv dels være et vedlikehold som ikke teller med ved fastsettelse av sykdomkostnader, dels kan det være en påkostning som teller med. Imidlertid vil slik påkostning øke omsetningverdien og slitasjen på gulvet vil normalt ikke være påvirket av sykdommen. Det kan derfor normalt ikke sies å påløpe merkostnader til sykdom i slike tilfeller. På den andre siden hvis skattyteren fordi han er blitt allergisk, skifter ut teppene før normalt i forhold til slitasjen, foreligger det en merkostnad utover det vanlige vedlikeholdet på grunn av sykdommen. Den må fastsettes skjønnsmessig.
1.6.3 Dekning av kostnadene, generelt (Side 1029)
Kostnadene må være dekket av skattyteren selv ved egne midler, f.eks. skattepliktige inntekter, lån eller gaver.
1.6.4 Dekning av kostnadene, offentlige tilskudd
Skattepliktige ytelser fra det offentlige, skal ikke reduseres kostnadene som gir rett til særfradrag. Det vil for eksempel gjelde rehabiliteringspenger etter ftrl. § 10-8 og attføringspenger etter ftrl. § 11-9 . Om hvilke trygdeytelser som er skattepliktige, se emne "Trygdeytelser" .
Skattefrie tilskudd/stønader fra det offentlige til dekning av kostnadene vedrørende sykdommen eller svakheten skal redusere kostnadene ved den aktuelle sykdom som gir rett til særfradrag. Om hvilke trygdeytelser som er skattefrie, se emne "Trygdeytelser" . Ytelser etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv. er skattefrie, men skal likevel ikke redusere kostnadene ved vurdering av særfradrag for sykdomskostnader selv om ytelsen også skal dekke sykdomskostnader.
Skattefrie tilskudd eller stønader skal imidlertid ikke redusere andre kostnader enn de kostnader den er ment å skulle dekke, jf. FIN i Utv. 1998/1400 .
For eksempel er grunnstønad eller hjelpestønad etter ftrl. kap 6. skattefri og skal redusere kostnadene av den art stønadene skal dekke vedrørende den aktuelle sykdommen eller svakheten. Rett til grunnstønad vil normalt foreligge når skattyter har gjennomgått hensiktsmessig behandling, men fortsatt har varig sykdom, skade eller lyte som medfører ekstrakostnader av betydning. Rett til hjelpestønad vil normalt foreligge hvis vedkommende på grunn av sykdom, skade eller lyte må ha særskilt tilsyn og pleie eller hjelp i huset. Grunnstønad og hjelpestønad ytes etter satser som fastsettes av Stortinget og kan gis samtidig eller hver for seg.
Stønad til bedring av funksjonsevnen (rehabiliteringsstønad) etter ftrl. § 10-5 og 10-6 jf. 10-7, og attføringsstønad etter ftrl. § 11-8, er skattefri og skal også redusere kostnadene som gir rett til særfradrag. Slik hjelp gis trygdede som på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid varig nedsatt eller har fått sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket. Ytelser gis i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for at den trygdede skal bli istand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid. Rehabiliteringsstønad kan blant annet ytes i form av hjelpemidler, høreapparat, ombygging av maskiner eller annet teknisk utstyr på arbeidsplassen, stønad til bil, førerhund, lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte under utdanning eller i arbeid, tolkehjelp for hørselshemmede, tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde. Attføringsstønad kan blant annet ytes i form av tilskudd til opplæring, trening og arbeidstilvenning, reise og flytting, kostnader til barnetilsyn, merutgifter ved å bo utenfor hjemmet.
Eksempel:
Skattyter har hatt diverse sykdomskostnader som gir rett til særfradrag på kr 20 000, inkludert kr 12 000 i pleiekostnader. Han har mottatt ordinær hjelpestønad på kr 11 460, til dekning av kostnader til tilsyn og pleie. Hjelpestønaden skal da redusere kostnadene som grunnlag for særfradraget. Netto sykdomskostnader utgjør kr 8 540 og særfradraget blir kr 9 180.
1.6.5 Dekning av kostnadene, arbeidsgivers tilskudd (Side 1030)
Arbeidsgivers tilskudd til dekning av kostnader vedrørende sykdom eller svakhet er i utgangspunktet skattepliktig inntekt. I så tilfelle skal skattyters kostnader ikke reduseres med tilskuddet.
I noen tilfeller vil arbeidsgivers tilskudd være skattefri, jf. emne "Naturalytelser i arbeidsforhold" . I så fall skal kostnadene reduseres med tilskuddet ved vurderingen av særfradrag.
1.6.6 Dekning av kostnadene, erstatning fra forsikringsselskap, skadevolder mv.
Personskader som f.eks. medfører varig invaliditet, vil ofte medføre større erstatningsutbetalinger fra forsikringsselskap, skadevolder mv. Erstatningsutbetalinger vil ofte innebære dekning av fremtidige kostnader til pleie mv. som ikke kan påregnes å bli dekket av ordinære trygdeordninger. Likeledes kan det være tatt hensyn til fremtidige økte transportkostnader, tekniske og bygningsmessige endringer i bolig mv. I den utstrekning slike kostnader er dekket av erstatningsutbetaling, skal de ikke komme i betraktning ved fastsettelse av kostnad som gir rett til særfradrag.
1.7 Hvem skal ha særfradrag
1.7.1 Generelt
Det er skattyteren selv som skal ha fradraget dersom det er han som har dekket kostnadene.
Når en forsørget syk eller svekket person lignes selvstendig eller særskilt for egen inntekt, skal den forsørgede selv ha særfradrag dersom han selv har dekket sykdomskostnadene. Forsørgeren skal ha fradraget dersom det er han som har dekket kostnadene.
1.7.2 Fordeling mellom ektefeller
Særfradrag for store sykdomskostnader gis til den av ektefellene som kvalifiserer til særfradraget.
Hvis den ektefellen som har rett til særfradrag ikke har stor nok inntekt til å dekke fradraget, blir det overskytende beløp overført maskinelt til den annen ektefelle.
1.8 Forholdet til andre særfradrag
Særfradrag på grunn av uvanlig store sykdomskostnader kan gis sammen med:
- særfradrag for forsørgelse (§ 6-80)
- særfradrag på grunn av alder (§ 6-81 (1) og (5))
- særfradrag på grunn av uførhet (§ 6-81 (2))
- særfradrag til mottaker av visse stønader og pensjoner (§ 6-81 (3)).
Særfradrag for lettere nedsatt ervervsevne (§ 6-82) kan ikke gis sammen med særfradrag for uvanlig store sykdomskostnader.
1.9 Flere kommuner
Særfradraget fastsettes av ligningskontoret for bostedskommunen og fordeles eventuelt forholdsmessig etter inntektene i hver kommune etter de samme regler som for fordelingsfradrag, se emne "Fordelingsfradrag" .
1.10 Underskudd
Særfradraget gis etter alle andre fradrag, herunder fremførbart underskudd. Underskudd som følge av særfradrag kan ikke fremføres.
1.11 Utland (Side 1031)
Har skattyteren vært skattemessig bosatt i riket bare en del av året, gis særfradrag på grunn av store sykdomskostnader på grunnlag av kostnadene i den tid skattyteren bodde i Norge. Minimumsbeløpet på kr 6 120 som vilkår for å få særfradrag skal ikke reduseres. Det standardiserte særfradraget skal imidlertid reduseres forholdsmessig, jf. sktl. § 6-85 .
Personer som får 15 pst. standardfradrag for utenlandske arbeidstakere kan ikke samtidig gis særfradrag.
2 Unntak (ikke fradragsrett)
2.1 Kostnader til behandling, pleie eller opphold
2.1.1 Generelt
Kostnader til behandling, pleie og/eller opphold mv.:
- i institusjon utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen og/eller
- hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen
se nedenfor, gir ikke rett til særfradrag dersom:
- det foreligger tilsvarende tilbud fra offentlig norsk helse- og sosialvesen og/eller
- det oppsøkte helsetilbud ikke anses som faglig forsvarlig.
Om hvilke kostnader dette gjelder, se nedenfor.
2.1.2 Avgjørelsesmyndighet
I utgangspunktet er det ligningsmyndighetene som tar standpunkt til om betingelsene for å gi særfradrag foreligger. Visse spørsmål kan eller skal forelegges fylkesmannen til avgjørelse. Med fylkesmannen menes i denne sammenheng fylkesmannen ved fylkeslegen.
Skattyter kan kreve at fylkesmannen avgjør spørsmålet om:
- behandlingen mv. har skjedd innenfor/utenfor norsk offentlig helsevesen
- det norske offentlige helsevesen har et tilsvarende tilbud, herunder at ventetiden ikke er urimelig lang, og
- det oppsøkte tilbudet kan anses som faglig forsvarlig.
Forutsetningen for at skattyter kan kreve at fylkesmannen avgjør spørsmålet er at:
- ligningsmyndighetene har sendt varsel om at særfradrag ikke vil bli innrømmet eller at særfradrag ikke er innrømmet ved ligningen,
- saken ikke tidligere har vært fremlagt for helsemyndighetene/fylkesmannen og
- ligningsmyndighetenes begrunnelse for å nekte særfradrag er at vilkårene i sktl. § 6-83 , 2. ledd, ikke er til stede.
Ligningsmyndighetene kan også forelegge disse spørsmålene for fylkesmannen av eget tiltak.
Klageinstans for fylkesmannens vedtak er Sosial- og helsedirektoratet, Keysersgt. 13/15, 0031 Oslo. Se Helsedirektoratets forskrift av 14. april 1988 nr. 295.
Helsemyndighetenes/fylkesmannens avgjørelse av disse spørsmål er bindende for ligningsmyndighetene, se Ot.prp nr. 27 (1986-87) pkt. 1.4.4 og Riksskattenemndas vedtak delvis inntatt i Utv. 2001/210 . Har helsemyndighetene/fylkesmannen uttalt at norsk offentlig helsevesen har tilsvarende tilbud, er dette bindende selv om de ikke har uttalt seg om hvorvidt ventetiden er urimelig lang. Alle andre vilkår avgjøres av ligningsmyndighetene.
Avslår ligningsmyndighetene særfradrag uten at saken har vært forelagt for fylkesmannen, skal ligningskontoret gi skattyteren opplysning om klageadgangen og rett til å kreve saken fremlagt for fylkesmannen.
I saker som oversendes fylkesmannen til avgjørelse (behandling som førsteinstans og i klagesaker) bør ligningskontoret gjøre skattyter oppmerksom på at fylkesmannen har behov for følgende opplysninger:
- dokumentasjon på diagnose og behandling (legeerklæring/journalkopi)
- hvem som utførte behandlingen (helseprofesjon)
- hvem som anbefalte/henviste til angjeldende behandlingsinstans
- en beskrivelse av søkerens sykdomsforløp, samt av den kontakten og det tilbudet vedkommende har mottatt fra det offentlige helsevesen i forbindelse med sykdommen
- eventuelle andre opplysninger som det menes å kunne ha betydning for saken.
Krav om fremleggelse for fylkesmannen fremsatt av skattyteren etter at ligningsmyndighetene har truffet avgjørelse, regnes som klage etter lignl. § 9-2. De vanlige regler om klage gjelder for ligningsmyndighetenes avgjørelse vedrørende særfradraget, se emne "Endringssak - klage" . Er ligningen allerede påklaget, må krav om at fylkesmannen skal avgjøre spørsmålet senest fremsettes før det er fattet vedtak i klagesaken.
Har ligningskontoret av eget tiltak oversendt saken til fylkesmannen, og fylkesmannens avgjørelse medfører et annet resultat enn det som er lagt til grunn ved ligningen, skal ligningskontoret ta ligningen opp som endringssak etter lignl. § 9-5 dersom fylkesmannens avgjørelse først foreligger etter at ligningen er lagt ut.
2.1.3 Hvilke kostnader omfattes av begrensningsreglene (Side 1032)
Begrensingen ovenfor for kostnader utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, gjelder bare behandling og pleie som er helserelatert. Kostnader til privat hushjelp som hjelper en syk person med mat og vask vil etter omstendighetene kunne gi rett til særfradrag, se LRD av 26. mai 1995 (Frostating) i Utv. 1995/952 .
Gir kostnader til behandling, pleie og/eller opphold utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen ikke rett til særfradrag etter reglene ovenfor, vil heller ikke andre kostnader som pådras i tilknytning til behandlingen og/eller oppholdet gi rett til særfradrag. Dette vil f.eks. kunne være kostnader til:
- reise til og fra behandlingsstedet mv. for pasienten og/eller dennes ektefelle
- opphold under behandling mv.
- pass av mindreårige barn og
- medisin.
2.1.4 Hva er offentlig norsk helse- og sosialvesen
(Spørsmålet om hva som er innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen kan forelegges fylkesmannen som avgjør det, se ovenfor.) Hva som er innenfor norsk offentlig helse- og sosialvesen er regulert i Helsedirektoratets forskrift av 14. april 1988 nr. 295 § 3. For tannpleie er det regulert i lov av 3 juni 1983 nr 54 om tannhelsetjenesten.
Institusjoner i Norge er innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen dersom de er eiet og/eller drevet av norske offentlige myndigheter, tatt med på offentlige helseplaner eller på annen måte drevet for offentlig regning. Utenfor faller privatdrevne institusjoner, f.eks. private medisinske røntgeninstitutter og laboratorier utenfor norske helseplaner.
Privatpraktiserende helsepersonell i Norge, herunder lege, fysioterapeut, kiropraktor, tannlege og psykolog, er innenfor norsk offentlig helse- og sosialvesen bare dersom vedkommende har:
- fastlegeavtale med kommune i Norge jf. forskrift om fastlegeordning i kommunene 14. april 2000 med hjemmel i lov 19. nov. 1982 nr. 66 om helsetjenesten kommunene § 5-1 og lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v.
- avtale om driftstilskudd med kommune i Norge jf. lov 19. nov. 1982 nr. 66 om helsetjenesten kommunene § 5-1
- avtale om driftstilskudd med regionalt helseforetak jf. lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelestjenesten mm § 2- 1a, 3. ledd
- avtale med fylkeskommune jf. lov 3. juni 1983 om tannhelsetjenesten. Privatpraktiserende tannleger uten slik avtale er utenfor off. helsetjeneste.
Helsepersonell som bare får refusjon etter stykkpris fra trygdemyndighetene regnes ikke å være innenfor offentlig norsk helsevesen. I henhold til forskrift av 18. juni 1998 nr. 590 er stykkprisrefusjon bare aktuell i forhold til de som fyller vilkårene i forskriften § 2 (ftrl.).
Behandling gitt i utlandet på institusjon eller av privatpraktiserende helsepersonell er i utgangspunktet utenfor norsk offentlig helse og sosialvesen. Slik behandling er imidlertid definert å være gitt innenfor norsk offentlig helse- og sosialvesen dersom trygdemyndighetene har gitt bidrag etter ftrl. § 5-22 til dekning av kostnader til behandling, pleie eller opphold. Det samme gjelder om det er gitt bidrag direkte fra kommune, fylkeskommune eller stat. Folketrygden dekker utgiftene til fast organiserte behandlingsreiser for bestemte sykdomsgrupper. Det vil ikke være spørsmål om særfradrag for slike behandlingsreiser fordi folketrygden også dekker reise- og oppholdsutgifter. Se Ot.prp.nr. 27 (1986-87) pkt 1.4.6, annet avsnitt. Om helsereise hvor det også foregår behandling, men hvor bare behandlingen er dekket av folketrygden, se nedenfor under pkt. 2.3.2 "Helsereise, hvor det også foregår behandling dekket av folketrygden" .
Kostnader til behandling hos fysioterapeut som er innenfor offentlig norsk helsevesen, gir rett til særfradrag selv om behandlingen er forordnet av en lege utenfor offentlig norsk helsevesen. Kostnader til behandling hos fysioterapeut som er utenfor offentlig norsk helsevesen, gir ikke rett til særfradrag selv om behandlingen er forordnet av lege som er innenfor offentlig norsk helsevesen.
Behandling på rekonvalesenthjem og lignende helseinstitusjoner som ikke står i den offentlige helseplan, faller utenfor norsk offentlig helsevesen med mindre det er ytet bidrag til oppholdet etter ftrl. § 5-22 eller direkte fra kommune eller stat.
2.1.5 Når foreligger tilbud fra offentlig norsk helse- og sosialvesen (Side 1033)
(Spørsmål om det foreligger tilbud fra offentlig norsk helsevesen kan forelegges fylkesmannen som avgjør det, se ovenfor.)
Det anses å foreligge tilbud fra offentlig norsk helse- og sosialvesen, når skattyteren kan bli behandlet av offentlig norsk helsevesen, selv om metoden for behandling her er forskjellig fra den metoden skattyter oppsøkte utenfor offentlig norsk helsevesen. Det anses videre å foreligge tilbud, selv om skattyteren etter en faglig vurdering ikke blir behandlet, f.eks. fordi behandling ikke vil hjelpe. Selv om det offentlige på lang sikt ville ha kunnet gi tilsvarende tilbud kan skattyter likevel få særfradrag dersom
- ventetiden har vært urimelig lang vurdert i forhold til hvor alvorlig sykdommen er, og
- dette har eller kunne ha påført skattyter store lidelser eller betydelig forverring i ventetiden.
Innen tannhelsetjenesten kan det foreligge tilbud til de som omfattes av lov om tannhelsetjenesten av 3 juni 1983 nr 54 § 1-3. Dette vil omfatte personer som fyller 20 år i behandlingsåret eller er yngre og visse grupper syke og eldre.
2.2 Kostnader til opphold i alders- eller sykehjem
STIKKORD: Sykehjem, særfradrag for sykdomskostnader; Aldershjem, særfradrag for sykdomskostnader
Kostnader til opphold i alders- eller sykehjem gir ikke rett til særfradrag. Dette gjelder også når hjemmet er organisert som et bofellesskap.
Har pensjonærer på slike hjem andre sykdomskostnader må det vurderes om de skal ha særfradrag på grunnlag av disse kostnadene.
Pensjonærer i alders- og sykehjem anses ikke å ha merkostnader i forbindelse med sukkersyke med mindre disse blir sannsynliggjort.
2.3 Kostnader til helsereiser
STIKKORD: Helsereiser, særfradrag for sykdomskostnader
2.3.1 Generelt
Kostnader påløpt i forbindelse med helsereiser gir ikke rett til særfradrag.
Helsereise er reise som foretas på grunn av sykdom eller svakhet, men hvor det normalt ikke foregår noen medisinsk behandling eller pleie i vanlig forstand. Det kan være reise til Syden av hensyn til sol/varme o.l., reise til helsebringende kilder, gytjebad, reise til kursteder hvor det er maten og/eller de rolige omgivelsene som er helsebringende, jf. Ot.prp. nr. 27 (1986-87) pkt. 1.4.6.
Reise for å bli behandlet, f.eks. på utenlandsk sykehus, er ikke helsereise, men behandlingsreise. Om slike kostnader, se foran under pkt. 2.1 "Kostnader til behandling, pleie eller opphold" . Det er ligningsmyndighetene som avgjør om det fremsatte krav gjelder en helsereise eller behandlingsreise. Spørsmålet skal derfor ikke forelegges fylkesmannen.
2.3.2 Helsereise, hvor det også foregår behandling dekket av folketrygden (Side 1034)
Det kan ytes bidrag fra folketrygden etter ftrl. § 5-22 til fysikalsk behandling i utlandet for personer som deltar på organiserte helsereiser i norsk regi. Bidraget ytes bare til dekningen av selve behandlingen.
Hvor skattyteren kombinerer de positive effekter av et annet klima m.v. (helsereise) med et medisinsk behandlingsopplegg (for eksempel fysikalsk behandling), foreligger det likevel en helsereise når den medisinske behandlingen kunne vært gitt innenfor norsk offentlig helsevesen. Det gis derfor ikke fradrag for kostnader til reise, opphold mv. Dette gjelder også om kostnadene til den medisinske behandling blir dekket av folketrygden etter ftrl. § 5-22.
Eventuelle kostnader som skattyteren har til slik medisinsk behandling, utover det som dekkes av folketrygden, vil likevel kunne gå inn i særfradraget, dersom de alminnelige vilkår for dette er oppfylt. Den behandlingen som det gis bidrag til etter ftrl. § 5-22 , må anses for å være gjort innenfor norsk helsevesen.
3 Diverse spørsmål (alfabetisk ordnet)
3.1 Akupunkturbehandling
STIKKORD: Akupunktur, særfradrag for sykdomsutgifter
Akupunkturbehandling er tilgjengelig innenfor offentlig norsk helsevesen som et supplement til annen behandling. Akupunktur er ikke offisielt anerkjent som en selvstendig behandlingsmetode.
Statens Helsetilsyn har avgjort at akupunktur ikke er faglig forsvarlig ved behandling av ulcerøs colitt.
3.2 Barnløshet (infertilitet)
STIKKORD: Ufrivillig barnløshet, særfradrag for sykdomskostnader; Barnløshet, særfradrag for sykdomskostnader; Infertilitet, særfradrag for sykdomskostnader
Helsemyndighetene har uttalt at ufrivillig barnløshet (infertilitet), ikke i seg selv kan regnes som en sykdom eller svakhet som gir grunnlag for særfradrag. Se for øvrig Ot.prp. nr. 1 (1998-99) pkt. 22 og FIN i Utv. 1998/459 . Se også Riksskattenemnda i Utv. 2000/260 .
3.3 Bil
STIKKORD: Bil, særfradrag for sykdomskostnader; Spesialtilpasset bil, særfradrag for sykdomskostnader
Person som har reelt og betydelig behov for transport og som på grunn av varige forflytningsvansker trenger eget kjøretøy, kan få omkostningene dekket, helt eller delvis, av folketrygden. Det er bare eventuelle kostnader utover det som dekkes av folketrygden som kan gi grunnlag for særfradrag for sykdomskostnader.
Særfradrag for bilkostnader skal bare gis for (mer)kostnader som skyldes sykdom eller svakhet. (Mer)kostnadene vil være kostnader som overstiger de bilkostnadene en må anta skattyteren ville hatt om han ikke var syk. En må derfor først vurdere om skattyteren har bil bare på grunn av sykdommen, eller om det på antas at skattyteren hadde hatt privat bil selv om vedkommende ikke hadde vært funksjonshemmet.
I det første tilfellet vil anskaffelsen av selve bilen og av spesialutstyret være sykdomskostnader. I det siste tilfellet vil bare anskaffelse av spesialutstyr og eventuell merpris på selv bilen fordi den er større enn det som antas å være vanlige sykdomskostnader. Om eventuell fordeling av kostnadene over flere år, se pkt. 1.6.2 "Spesielt om anskaffelser som har bruksverdi utover inntektsåret" .
Spørsmålet om driftskostnadene er sykdomskostnader må vurderes på samme måte. Driftskostnadene fastsettes med utgangspunkt i de faktiske kostnader vedrørende bilen (og ikke etter sats).
3.4 Bulimi
STIKKORD: Bulimi, særfradrag for sykdomskostnader
Ekstraordinære kostnader til mat som følge av sykdommen bulimi gir ikke rett til særfradrag i medhold av sktl. § 6-83. Dersom skattyter har hatt usedvanlig store utlegg til behandling av sykdommen, kan særfradrag i prinsippet tilstås når vilkårene for øvrig er til stede.
3.5 EDTA-behandling (Side 1035)
Statens Helsetilsyn har uttalt at EDTA-behandling ikke er faglig anerkjent i Norge for behandling av pasienter med aterosklerotiske sykdommer.
3.6 Hørselshemmede
STIKKORD: Hørselshemmede, særfradrag for sykdomskostnader; Døve, særfradradrag for store sykdomskostnader
Skattytere med total døvhet eller høygradig tunghørthet som ikke kan avhjelpes med høreapparat, anses å ha sykdom eller svakhet som gir rett til særfradrag for store sykdomskostnader. Skattyter må dokumentere sine kostnader på vanlig måte.
Om synshemmede, se nedenfor under pkt. 3.13 "Synshemming" .
3.7 Kiropraktor
STIKKORD: Kiropraktor, særfradrag for sykdomskostnader
Kiropraktor som ikke har avtale om driftstilskudd med kommune, anses som helsepersonell utenfor norsk offentlig helsevesen. Dette gjelder selv om han får refusjon fra trygdekontoret per behandling. Hvis kiropraktoren også er fysioterapeut med driftstilskudd/basistilskudd fra kommunen er det avgjørende om vedkommende utfører behandlingen i egenskap av kiropraktor eller fysioterapeut.
3.8 Matallergi
STIKKORD: Cøliaci, særfradrag for sykdomskostnader; Matallergi, særfradrag for sykdomskostnader
Matallergi, herunder cøliaki, er en varig sykdom som kan gi merkostnader til diett. Merkostnadene må vurderes konkret. I mange tilfeller får skattyteren grunnstønad til dekning av merutgiftene.
3.9 Naturpreparater, naturmedisin
3.9.1 Kostnader til å forebygge sykdom
Kostnadene til bruk av preparater fra helsekostforretninger (naturmedisin, kosttilskudd mv.) i den hensikt å unngå at vedkommende får en sykdom eller svakhet, vil aldri gi rett til særfradrag.
3.9.2 Kostnader til preparater ved behandling av allerede oppstått varig sykdom eller svakhet
Bruk av preparater fra helsekostforretninger (naturmedisin, kosttilskudd mv.) til behandling av en allerede oppstått varig sykdom eller svakhet anses som:
- Helserelatert behandling dersom bruken er forordnet av eller inngår i en behandling på institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell uavhengig av om disse er innenfor eller utenfor offentlig norsk helsevesen.
- Ikke-helserelatert behandling dersom bruken ikke er forordnet av eller inngår i en behandling på institusjon eller hos helsepersonell. Særfradrag for slike kostnader skal da vurderes bare etter sktl. § 6-83 (1) og ikke begrenses etter annet ledd.
Anses bruken som en helserelatert behandling etter reglene ovenfor, går kostnadene inn i særfradraget såfremt behandlingen er utført på institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell innenfor offentlig norsk helsevesen. Er behandlingen utført utenfor offentlig norsk helsevesen, bør spørsmålet om fradrag forelegges fylkesmannen.
Anses bruken ikke som en helserelatert behandling etter reglene ovenfor, må ligningsmyndighetene vurdere om alle vilkårene er til stede. Fradrag må nektes dersom det ikke er klart at bruken er egnet til å ha virkning på sykdommen eller svakheten.
3.10 Ordblindhet (dyslektikere)
STIKKORD: Ordblind, særfradrag for sykdomskostnader; Dysleksi, særfradrag for sykdomskostnader
Ordblinde og forsørgere av ordblinde kan i visse tilfelle ha rett til særfradrag ved kjøp av EDB-utstyr. Det er en forutsetning at:
- den enkelte ordblinde fremlegger attest fra lege/logoped som dokumenterer sykdommen/den varige svakhet
- EDB-utstyret må ikke hovedsakelig være anskaffet til yrkesmessig bruk (i slike tilfelle vil det ikke være aktuelt med særfradrag) og
- EDB-utstyret må ha relevans for den enkelte ordblinde, f.eks. inneholde en ordrettingsfunksjon.
Hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret med tanke på at det gjelder en omfangsmessig/beløpsmessig begrensning.
Om fordeling av slike kostnader over flere år, se foran under pkt. 1.6.2 "Spesielt om anskaffelser som har bruksverdi utover inntektsåret" .
3.11 Rusmisbrukere (Side 1036)
STIKKORD: Rusmisbrukere, særfradrag for sykdomskostnader; Minnesotamodellen
Ved behandling av rusmisbrukere bør ligningsmyndighetene innhente fylkesmannens vurdering av om vilkårene i sktl. § 6-83 (2) er oppfylt.
Behandling etter den såkalte Minnesotamodellen for alkoholmisbrukere anses imidlertid som faglig forsvarlig, og det er i den forbindelse derfor ikke grunnlag for å oversende kravet til fylkesmannen. Det må fortsatt vurderes om de øvrige vilkårene i skatteloven § 6-83 (2) er til stede. Dette innebærer at ligningsmyndighetene fremdeles kan oversende krav om særfradrag til fylkesmannen for avgjørelse av om behandlingen mv. er foretatt utenfor det offentlige helsevesen og om det offentlige har et tilsvarende tilbud som det oppsøkte.
Behandling etter Minnesotamodellen for alkoholmisbrukere må anses som faglig forsvarlig også for tidligere år. Krav om endring av ligningen for tidligere år vil imidlertid være begrenset av ligningsloven § 9-6 nr. 2 .
3.12 Sukkersyke
STIKKORD: Sukkersyke, særfradrag for sykdomskostnader; Diabetes, særfradrag for sykdomskostnader
3.12.1 Hovedregel
Sukkersyke anses i forhold til skattereglene som hovedregel å ha tilstrekkelig merkostnader til å få det standardiserte særfradrag (seks hele månedsfradrag) uten at de dokumenterer kostnadene. Dersom det i en familie er flere som har diagnosen diabetes vil hvert enkelt familiemedlem ha krav på et halvt særfradrag.
Skal skattyter ha særfradrag for sukkersyke, og i tillegg krever fradrag for faktiske kostnader for annen sykdom eller svakhet hos seg selv eller andre i familien, legges det til grunn at de faktiske kostnadene i forbindelse med sukkersyken er lik minimumsbeløpet for å godkjenne særfradrag med mindre det dokumenteres større kostnader.
3.12.2 Unntak
Sukkersyke får ikke automatisk grunnstønad fra folketrygden med begrunnelsen at vedkommende har merkostnader til kost. Er en sukkersyk likevel tilstått grunnstønad og/eller hjelpestønad og denne stønaden er tildelt på grunn av andre kostnader vedrørende sukkersyken, kan skattyteren bare få særfradrag for kostnader vedrørende sukkersyken dersom han sannsynliggjør tilstrekkelige kostnader, se foran under pkt. 1.6 "Fastsettelse av kostnadenes størrelse" .
Det samme gjelder for skattytere som ikke har merkostnader til diett fordi de har fri kost eller betaler ordinære satser for kost og losji, f.eks. på aldershjem.
3.13 Synshemming
STIKKORD: Synshemmede, særfradrag for sykdomskostnader; Blind, særfradrag for sykdomskostnader
3.13.1 Nærsynthet og brytningsfeil
3.13.2 Generelt
Synshemning som kan avhjelpes med kontaktlinser eller briller anses i utgangspunktet ikke som sykdom eller varig svakhet som gir rett til særfradrag for store sykdomskostnader. Dersom skattyter imidlertid ikke kan bruke kontaktlinser eller briller som følge av enten medisinske eller yrkesmessige grunner, vil vedkommende ha rett til særfradrag når skattyteren har store kostnader. Skattyter må sannsynliggjøre kostnadene på vanlig måte.
(Om skattefritak på visse vilkår for briller dekket av arbeidsgiver, se emne "Naturalytelser i arbeidsforhold" under pkt. 3.12 "Briller" .)
3.13.3 Særlig om operasjon for synshemning
Kostnader til operasjon for synshemning som av medisinske eller yrkesmessige grunner ikke kan avhjelpes med linser eller briller, anses som sykdomskostnader som gir rett til særfradrag i den utstrekning kostnadene ikke er dekket av det offentlige.
3.14 Tannbehandling (Side 1037)
STIKKORD: Tannlegebehandling, særfradrag for sykdomskostnader; Bruksisme, særfradrag for sykdomskostnader; Amalgamfyllinger, særfradrag for sykdomskostnader; Peroidontitt, særfradrag for sykdomskostnader; Pyoré, særfradrag for sykdomskosnader; Tanngnissing, særfradrag for sykdomskosnader
Kostnader til tannbehandling regnes normalt ikke som kostnader vedrørende varig sykdom eller svakhet, jf. St.meld. nr. 35 (1994-95) side 174.
Det er normalt ikke tilbud innenfor offentlig norsk helsevesen til tannbehandling til personer som ikke er omfattet av lov om tannhelsetjenesten av 3 juni 1983 nr. 54 § 1-3. Skattyteren kan i visse tilfeller få stønad fra folketrygden til dekning av kostnader ved behandling hos tannlege etter ftrl. §§ 5-6 og 5-22 . Det gis imidlertid ikke stønad til behandling av tilstander som primært skyldes nedsatt tannhelse på grunn av karies (tannråte). I følge forskrift av 1. mai 1997 nr. 30 skal periodontitt vurderes som tannkjøttsykdom og det gis stønad til behandling fra folketrygden. Tannkjøttsykdom ansees som en varig sykdom, jf. St.meld. nr. 35 (1994-95) side 174. Foreligger det en varig tannkjøttlidelse, må kostnadene til behandling, herunder innsetting av bro/nye tenner mv., anses som en kostnad som skyldes varig sykdom.
Bruksisme (tanngnissing, tannskjæring) anses som sykdom.
Helsemyndighetene oppfordrer tannlegene til å vurdere å legge noe annet enn amalgam hver gang det skal legges en fylling. Retningslinjene innebærer ikke en anbefaling om utskiftning av allerede lagte amalgamfyllinger på symptomfrie personer. Helsemyndighetene anbefaler ikke at velfungerende amalgamfyllinger skiftes ut. Undersøkelser viser imidlertid at et flertall av dem som mistenker at helseplager skyldes amalgamfyllinger får en forbedret livskvalitet etter utskiftning. På denne bakgrunn kan utskiftning av amalgamfyllinger anses faglig forsvarlig.
| [10.08.05] |
|